Hjem :: Forvaltning :: EUs vanndirektiv

Generelt
Grunnvann
Noen nyttige informasjonskilder

EUs vanndirektiv

Generelt
EUs Rammedirektiv for vann (Vanndirektivet) trådde i kraft i desember 2000. Vanndirektivet har som formål at alt grunnvann og overflatevann (både ferskvann og marint kystvann) skal ha "god tilstand" innen utgangen av 2015. Dette skal oppnås gjennom en helhetlig og koordinert forvaltning, ikke bare på nasjonalt nivå, men også gjennom internasjonalt samarbeid.

Vanndirektivets miljømål er også helhetlig:

• "God tilstand" omfatter både kjemiske-, økologiske (biologiske)- og fysiske (vannmengde og utforming) egenskaper for en vannforekomst, med unntak av økologiske egenskaper for grunnvann. Dette betyr at forholdene i og rundt en vannforekomst mest mulig skal tilsvare de forholdene som ville ha eksistert om vannforekomsten hadde vært upåvirket av menneskelige aktiviteter. I tillegg må bruken av vann være bærekraftig.
• Ulike vanntyper (eks. ferskvann, saltvann, grunnvann) påvirker hverandre der disse møtes. Derfor må alt vann i et vassdrag vurderes og forvaltes sammenhengende, også der et vassdrag overskrider nasjonale landegrenser. Det er viktig å huske at i kystområdene vil saltvann og ferskvann påvirkes av hverandre. I slike tilfeller må derfor tilstanden til både grunnvann, ferskvann og saltvann, samt deres gjensidige påvirkning, vurderes.

Forvaltning i henhold til Vanndirektivet omfatter følgende hovedaktiviteter:

• Karakterisering av alle vannforekomster. Dette omfatter grunnvannsforekomster i løsmasser og fjell, ferskvannsforekomster inkl. bekker, elver og innsjøer, og marint vann langs kysten ut til 1 nautisk mil utenfor den nasjonale grunnlinjen. Karakterisering av en vannforekomst omfatter i tillegg til en beskrivelse av alle relevante egenskaper og belastninger (f.eks. jordbruk, tettsteder, lokal forurensning), en vurdering av forekomstens tilstand og av risikoen for at forekomsten ikke kan oppnå en "god tilstand".
• Overvåking av vannforekomster i henhold til forekomstens type og tilstand. Dette omfatter "basisovervåking" for opplysninger om tilstanden av en vannforekomst over lang tid, "tiltaksovervåking" for vurdering av effekter fra tiltak rettet mot utbedring, og "problemkartlegging" for avklaring av spesifikke belastningsaspekter.
• Tiltak knyttet til en vannforekomst for å reversere trender som går i feil retning med hensyn til kvalitet eller kvantitet. Slike tiltak kan omfatte blant annet fjerning av kilder til forurensning, både lokalt eller lenger unna oppstrøms, eller justering av vannuttak for å redusere saltvannsintrusjon i en kystnær grunnvannsforekomst.
• Koordinering av forvaltningsprosesser både i et helt vassdrag, i flere vassdrag (vannregion) og i internasjonal sammenheng der vannforekomster og vassdrag overskrider landegrenser.

Fordi Norge ikke er medlem i EU er Vanndirektivet underlagt EØS. Regjeringen bestemte i oktober 2004 at Miljødepartementet (MD) har det nasjonale ansvaret for oppfølging av Vanndirektivet i Norge, i samarbeid med flere andre departementer. Juridisk implementering av Vanndirektivet i Norge er siden 01. januar 2007 regulert ved "Forskrift om rammer for vannforvaltning". Landet er fra 01.01.2010 delt inn i 11 vannregioner og regional myndighet er gitt utvalgte fylkesmenn ("vannregionmyndighet" - VRM). Hovedkilden for informasjon om Vanndirektivet i Norge finnes under Vannportalen.

Fra 2007 er arbeidet i Norge i henhold til Vanndirektivet, delt inn i to planfaser. Den første fasen skal fokusere på ca. 20 % av alle vannforekomstene med sikte på etablering av en første forvaltningsplan i 2009. Denne fasen omfatter vannforekomstene med de største miljøutfordringene og grensevassdrag hvor samordning med våre naboland er viktig. Den andre planfasen skal deretter etablere en forvaltningsplan for alle vannforekomster i landet innen 2015.

Til toppen

Grunnvann
Forvaltning av grunnvann er komplisert fordi det er en usynlig og skjult ressurs som kan være både vanskelig å beskytte og vanskelig å utnytte bærekraftig. EUs Vanndirektiv omfatter derfor et eget "datterdirektiv" for grunnvann. Dette Grunnvannsdirektivet trådde i kraft 16. januar 2007 og gir spesielle tilleggskrav for forvaltning av grunnvann gjennom beskyttelse, overvåking og tiltak for å oppnå både kvantitativ- og kvalitativ god tilstand for grunnvann.

EUs Vanndirektiv definerer en grunnvannsforekomst som et avgrenset volum grunnvann innenfor én eller flere grunnvannsakviferer, der det kan tas ut mer enn 10 m3 grunnvann pr dag. Dette betyr i prinsippet at hele Norge er en grunnvannsforekomst, fordi det ikke er angitt mer spesifikt om dette uttaket gjelder pr brønn/kilde eller arealenhet. I Norge er derfor grunnvannsressurser i første omgang inndelt i viktige- og mindre viktige forekomster:

• Viktige forekomster har en grunnvannsytelse på mer enn 5 liter pr sekund (5 l/s), og de omfatter i all hovedsak løsmasseakviferer.
• Mindre viktige forekomster er de øvrige arealer med fjell og løsmasser som generelt har en ytelse på mindre enn 5 l/s, men hvor det kan finnes akviferer som stedvis kan yte mer (f.eks. sprekkesoner i fjell og små løsmasseforekomster).

En første karakterisering av grunnvannsressurser i Norge iht. Vanndirektivet omfatter en kart-fremstilling av grunnvannsforekomster basert på eksisterende kunnskap og data. I 2005 ble det i første omgang identifisert ca. 710 viktige grunnvannsforekomster i Norge. Disse er presentert i den nasjonale grunnvannsdatabasen GRANADA, som vist i figuren over (trykk på figuren for stor versjon). I tillegg er det gjennomført en foreløpig grov vurdering av risiko for at disse forekomster ikke kan oppnå en "god tilstand". Potensielle belastninger som inngår i en slik risikovurdering omfatter både diffuse forurensningskilder (f.eks. jordbruk, tettsteder, samferdsel) og punktkilder (f.eks. industri, gruver, avfallsdeponi). Ca. 90% av alle grunnvanns-forekomster i Norge er vurdert med lav eller ingen risiko for å ikke oppnå god tilstand med hensyn til vannkvalitet og –kvantitet.

Sammenlignet med de fleste andre europeiske land er norske grunnvannsforekomster forholdsvis dårlig kartlagt, og pr i dag finnes det ikke en systematisk landsdekkende kartlegging. Den initielle karakteriseringen og risikovurderingen av grunnvannsforekomster i Norge danner derfor utgangspunkt for både mer detaljerte undersøkelser i regi av regionale vannmyndigheter og for en landsdekkende ressurskartlegging av grunnvann i regi av sentrale myndigheter. En viktig forutsetning for å få både en helhetlig oversikt og den nødvendige detaljeringsgrad for grunnvann, er at alle relevante data blir innrapportert til NGU i henhold til oppgaveplikten i Forskrift om oppgaveplikt ved brønnboring og grunnvannsundersøkelser.

I tillegg til karakterisering og risikovurdering av grunnvannsforekomster, krever Vanndirektivet overvåking, beskyttelse og tiltak som konkrete aktiviteter i forvaltning av grunnvann. Overvåking av grunnvann skal integreres mest mulig med overvåking av overflatevann, og skal bidra til dokumentering av tilstand for alle grunnvannsforekomster. Beskyttelse av grunnvannsforekomster, og spesielt av områder der grunnvann tas ut til drikkevann, er særlig viktig i Norge for å unngå en forringelse av den gode tilstanden de aller fleste forekomster har pr i dag. Tiltak omfatter pålagte aktiviteter rettet mot utbedring av den kvantitative og/eller kvalitative tilstanden av grunnvannsforekomster som har en risiko for å ikke oppnå god tilstand.

Til toppen

Noen nyttige informasjonskilder:

• OED Faktahefte 2005, kap. 10 "Vannressursforvaltning"
• Mattilsynets Veileder til Drikkevannsforskriften
• EUs Rammedirektiv for vann (”Vanndirektiv”) - EUs webside, EUs nyhetsbrev
• EUs Vanndirektiv i Norge - Vannportalen, DNs internettsider
• Grunnvannsinformasjon og -forvaltning i andre land Sverige, Finland, Storbritannia, Østerrike

Til toppen

Revidert NGU 06.04.2010