Er det nødvendig å analysere vann fra private brønner?

Brønnvannet har periodevis en intens lukt av hydrogensulfid (råtne egg). Hva er årsaken og hvilke tiltak kan eventuelt gjøres for å fjerne problemet?

Hvilke vannkvalitetsproblemer av kjemisk art kan forekomme i en grunnvannsbrønn?
En må selvsagt være oppmerksom på lokale forurensningskilder som f.eks. avløpsanlegg, nedgravde oljetanker, overgjødsling, søppelfyllinger, veisalting o.l.

I tillegg vil vann inneholde oppløste kjemiske stoffer fra nedbøren, løsmassene og berggrunnen. Noen av disse antas å ha positiv helseeffekt, men dersom konsentrasjonene er for høye kan det være snakk om negative helseeffekter. Dette gjelder i første rekke fluor, radon, uran og arsen.
Det er også en rekke oppløste stoffer i grunnvann som kan gi bruksmessige problemer i for høye konsentrasjoner eller påvirke vannets smak, lukt og/eller utseende. Dette gjelder bl.a. jern, mangan, kalsium/magnesium (hardhet), klorid og hydrogensulfid.

Er det forskjell på grunnvannskvaliteten i løsmasser og i berg?
Vann som strømmer i bergsprekker, vil komme i kontakt med lettløselige sprekkemineraler. Rørbrønner i løsmasser anlegges i sorterte, vanntransporterte løsmasser som vanligvis domineres av tungtløselig kvarts og feltspat. Dette medfører at vann fra fjellbrønner generelt inneholder mer oppløste stoffer fra mineraler og at pH er høyere (mindre surt) enn i vann fra løsmassebrønner. Tungmetaller er mer løselig i surt vann og vil derfor lettere forekomme i vann fra løsmassebrønner.

Fluor er mer løselig i vann med høy pH og er derfor vesentlig et problem i fjellbrønner.

Gassen radon er sjelden noe problem i løsmassebrønner på grunn av naturlig utlufting. De fleste fjellbrønner er derimot tilnærmet lukkede systemer hvor gassen ikke unnslipper fra vannet før i dusjen, oppvaskmaskinen o.l.

Jernproblemer er like sannsynlig i både fjell- og løsmassebrønner, mens mangan er et vanligere problem i fjellbrønner.

Er det nødvendig å analysere vann fra private brønner?
For registreringspliktige vannverk (det vil si vannverk som forsyner mer enn 20 husstander eller 50 personer) gjelder Drikkevannsforskriften. Slike krav stilles ikke til private brønner, men av hensyn til ens egen og familiens helse, bør en ta hensyn til de stoffene som kan ha helsemessig betydning. Hvorvidt en vil gjøre noe med de stoffene som kun har bruksmessig betydning, blir en avveining mellom kostnad og ulempe.

Mikrobiologisk kvalitet bør undersøkes jevnlig sammen med pH, elektrisk ledningsevne, farge og turbiditet. (Vent en måned etter at brønnen er boret før første prøvetaking). I tillegg bør en gjøre en mer omfattende undersøkelse av vannet (ca 3 måneder etter boring). Dersom pH og elektrisk ledningsevne er stabile over tid, er det grunn til å anta at den kjemiske vannkvaliteten forøvrig ikke endrer seg vesentlig. Dersom farge og turbiditet (et mål på grumsethet) endrer seg, kan det være et tegn på at den hygieniske kvaliteten er ustabil.

Til toppen

Hvilke stoffer bør en analysere for i drikkevann fra en fjellbrønn?
NGUs erfaring med drikkevann fra fjellbrønner generelt tilsier at følgende uorganiske stoffer bør analyseres (prosent overskridelser i 476 undersøkte borebrønner er satt i parentes):

Forhøyet innhold av jern, mangan, kalsium og salt vil kunne sees eller smakes. De øvrige stoffene vil ikke kunne påvises uten en vannanalyse.

Hva betyr tallene en får fra en vannanalyse?
Analyseverdiene bør sammenliknes med grenseverdiene som er satt i Drikkevannsforskriften. Alle konsentrasjoner som er under grenseverdiene regnes som helt trygge. Overskridelser av grensene for koliforme bakterier og av nitrat i drikkevann kan gi akutt sykdom. Forøvrig oppstår eventuelle helseskader etter langvarig bruk. Kostbar vannbehandling er således mindre aktuelt for en privat hyttebrønn enn for husholdningsvann som brukes daglig.

Spesifikke helserelaterte spørsmål vil vanligvis kunne besvares av laboratoriet som gjorde analysen, det lokale mattilsynet, kommunelegen eller tannlegen (fluor).

Hvilke helseeffekter har fluor i drikkevannet og forekommer problemet i Norge?
Fluor i riktige mengder har en positiv effekt på helsen, særlig på tannhelsen. Det er en klar sammenheng mellom fluorinnhold i drikkevannet og utvikling av tannråte (karies). Mange steder i verden justeres derfor vannets fluorinnhold opp til ca 1,0 mg/l for å bedre tannhelsen.

For mye fluor kan føre til skader (dental fluorose) på tannemaljen i tenner som er under danning. Derfor bør fluorinnholdet i drikkevann som gis til barn, ikke være høyere enn 1,5 mg/l. Tenner som allerede er på plass i munnen, kan ikke skades av fluor, men ved årelangt bruk av vann med svært høyt fluorinnhold (større enn 5 mg/l) kan det bli skader, f.eks. på benvev.

Fluor i den formen som er oppløst i vann, kalles fluorid. Høye fluoridkonsentrasjoner er vanligst i grunnvann fra granitter og lyse gneiser, og forekommer som regel ikke i grunnvann i løsmasser.

Hva bør gjøres dersom det er for mye fluorid i drikkevannet?
I samråd med tannlegen bør en redusere eller stoppe bruken av andre fluorkilder (fluorholdig tannpasta og fluortabletter). Fluorid i vann kan behandles ved hjelp av. membranfiltrering (omvendt osmose) eller ionebytte mot hydroksidioner. Det er tilstrekkelig å bare behandle det vannet som inntas gjennom mat og drikke.

Til toppen

Hvor finnes det ofte radon i grunnen og hvordan påvirker radon grunnvannet?
Radon er en radioaktiv gass som bl.a. dannes ved spalting av uran i bergarter. Uran finnes fortrinnsvis i alunskifer og svartskifer, i granitter og i lyse gneiser. I tillegg er uran vanlig i pegmatittganger som kan skjære gjennom ulike bergarter. Geologiske kart gir informasjon om bergartene i området. Lokale brønnboringsfirma kan også ha kunnskap om forholdene. For Østlandet har NGU i samarbeid med Statens strålevern laget aktsomhetskart for radon som gir en god indikasjon på hva en også kan forvente av radon i grunnvannet. Radon har en halveringstid på 3.8 dager og vil bare kunne transporteres over begrensede avstander før den brytes ned. Undergrunnens porøsitet og permeabilitet vil derfor også ha betydning for konsentrasjonene i vannet.

Radon løses lett i vann og forekommer derfor i grunnvann. Radon fra grunnvannet kan avgasses til luften i dusjanlegg eller vaskemaskiner o.l., og deretter pustes inn. Det er påvist en sammenheng mellom radon i inneluft og økt risiko for lungekreft. Noen sammenheng mellom radon i drikkevann og ulike kreftformer er ikke påvist. Med bakgrunn i medisinske data, anbefaler Statens strålevern at brønneiere som har drikkevann med radoninnhold > 500 Bq/l, setter i gang tiltak for å motvirke mulig risiko fra slikt vann

I grunnvann fra løsmasser er høye radonkonsentrasjoner sjelden et problem, blant annet på grunn av naturlig utlufting gjennom løsmassene.

Statens strålevern har mer informasjon om radon.

Hvilke tiltak kan gjøres mot radon i grunnvannet?
Det er tre hovedprinsipper for fjerning av radon fra vannet:

Lufting av vannet før det tas inn i huset er vanligvis den enkleste og mest effektive måten for å fjerne radon. Radon har imidlertid noen kortlivede radioaktive datterprodukter i fast fase (polonium, vismut og bly) som ikke lar seg lufte ut. Halveringstiden for disse er så kort at det er tilstrekkelig å lagre vannet i en egen tank en time etter utlufting. Radon kan også fjernes ved hjelp av et filter med aktivt kull. Filteret vil imidlertid bli såpass radioaktivt over tid at det i seg selv vil være et problem. Dersom vannet oppbevares i en tank i fire dager vil radonkonsentrasjonen bli halvvert pga den radioaktive nedbrytningen. Lagring av vannet gjør det imidlertid mer sårbart for bakterieforurensning.

Til toppen

Finnes det tungmetaller og andre giftige grunnstoff i grunnvann?
En lang rekke naturlig forekommende grunnstoff er giftige dersom konsentrasjonene i drikkevannet er for høye, f.eks. antimon, arsen, bly, kadmium, kobber, krom, kvikksølv og nikkel. Undersøkelser av grunnvann i Norge tyder på at konsentrasjonene sjelden overstiger drikkevannsforskriften. De fleste av tungmetallene bli mer løselige i surt vann og kan løses ut fra rør og armatur dersom pH er lav (under 6.5).

Det kan imidlertid være verdt å merke seg at forhøyede urankonsentrasjoner er relativt vanlig i grunnvann fra fjell i Norge, særlig fra granitter, lyse gneiser og alunskifer. Av 476 undersøkte borebrønner i Sør Norge oversteg 12 % den amerikanske normen på 30 µg/l U, mens 21 % oversteg grenseverdien som er anbefalt av Verdens Helseorganisasjon, WHO (15 µg/l U). Det er ikke satt noen drikkevannsgrense for uran i Norge (eller EU). Naturlig uran er, i motsetning til anriket uran, ikke særlig radioaktivt. Det er urans kjemiske effekter på nyrer etter lang tids bruk som er mest bekymringsfullt.

Hvor forekommer nitrat i grunnvannet og hvilke helseeffekter har det?
Betydelige konsentrasjoner av nitrat kommer stort sett fra menneskelig aktivitet. Nitrat kan komme fra lekkasjer fra kloakk /septikk eller fra landbruksvirksomhet; enten ved pløying av skog/beitemark eller ved overgjødsling med kunstgjødsel eller naturgjødsel. Nitrat i grunnvannet er et utbredt problem i mange land i Europa på grunn av intensivt jordbruk. I Norge er det begrenset til enkelte områder og da helst i løsmassebrønner. Inntak av vann med forhøyede nitratkonsentrasjoner reduserer opptaket av oksygen i blodet. Tilstanden kan være dødelig for spebarn og kalles "blue baby syndrome". Det er også mistanke om at langvarig inntak øker risikoen for kreft.

Hva er årsaken til jern og mangan i vannet?
De fleste bergarter inneholder jern og noe mangan. Disse metallene løses lettest i grunnvann med lav pH og lite eller ingen oksygen tilstede (reduserende forhold), f.eks. der det er mye myr i brønnens infiltrasjonsområde. Undersøkelser NGU har gjort, tyder på at 17% av grunnvannsbrønner i både fjell og løsmasser har jerninnhold over drikkevannsgrensen på 0,2 mg/l Fe. For mangan overstiger 27% av fjellbrønnene og 14% av løsmassebrønnene drikkevannsgrensen på 0,05 mg/l Mn.

Jern forekommer sammen med humus fra myrområder og vannet vil da ha høyt fargetall. Jern kan også være kjemisk løst i vannet (toverdig jern). Vannet vil da være klart, men ved tilgang til oksygen feller jernet ut (treverdig jern). Dette kan skje i brønnen og føre til gjentetting av filter og pumpeutstyr. Skjer utfellingen i huset, kan det gi seg utslag i misfarging av sanitærutstyr og klesvask, og som grums eller små gulbrune klumper i drikkevannet. Mangan opptrer på samme måte, men flekker, grums og klumper vil være sorte.

Metalloksiderende bakterier i brønnen kan også skape tilsvarende problemer ved at de danner slimaktige kolonier (biofilm).

En blir ikke syk av disse bakteriene, men biofilmen de lager kan være skjulested for andre typer bakterier. Gjennom de mikrobiologiske prosessene vil bakteriene bruke jern i vannet og produsere jernslam som sammen med biofilmen kan tette igjen brønn og pumpeutstyr.

Hva kan gjøres for å bøte på jern- og manganproblemer?
Dersom jerninnholdet har forbindelse med humus (høyt fargetall) tyder det på at brønnen tar inn overflatepreget vann. Det er da nødvendig å gjøre tiltak for å hindre at overflatevann trenger direkte inn i brønnen (brønnutforming).

Dersom jern og eller mangan er kjemisk løst i vannet vil det felle ut ved tilgang på oksygen. En må da sørge for at vannet blir luftet, og at jern og mangan får anledning til å felle ut før vannet kommer inn på vannledningsnettet. Det er vanlig å filtrere vannet i tillegg. For å øke utfellingshastigheten, spesielt for mangan, kan pH økes til over 8. Å la vannet renne gjennom et filter av grønnsand etter lufting er vanligvis effektivt for manganfjerning. Dersom ikke luftebassenget kan legges i passe høyde over huset, må vannet trykksettes på nytt.

Det er viktig å huske på at alle filtre trenger vedlikehold. Dersom en velger å bare bruke filter uten lufting og utfelling på forhånd, må en regne med å skifte filteret ofte.

Til toppen

Hva menes med vannets hardhet og hvilke effekter har det?
Vannets hardhet beregnes ut fra innholdet av kalsium og magnesium og oppgis vanligvis i Norge som tyske hardhetsgrader ^odH. Problemer oppstår som oftest når kalsiuminnholdet overstiger 50 mg/l (hardhet ca 8 ^odH). Ved oppvarming av vannet feller kalsium og magnesium ut sammen med karbonat og danner kalkbelegg (kjelstein). Kalkbelegget kan legge seg på elektriske varmeelementer i varmtvannsberedere, kaffetraktere, strykejern, radiatorer o.l. med overoppheting og skade som resultat. Hardhet reduserer også vaskeeffekten av såpe og gir hvitt kalkbelegg på glass i oppvaskmaskiner, dusjvegger etc. Hardhet har ingen negative helseeffekter.

Hvordan kan hardhet behandles?
Den teknisk beste måten å fjerne hardhet på er ionebytte mot natrium. Kalsium i drikkevannet anses imidlertid å ha positiv helseeffekt, mens høye natriumkonsentrasjoner kan gi høyere blodtrykk. Vann som skal drikkes bør derfor gå utenom avherdingsanlegget.

Hva kan være årsaken til høyt saltinnhold i brønnen?
Under sjøbunnen og nær kysten vil grunnvannet i mange tilfeller være saltholdig. Fordi ferskt grunnvann er lettere enn salt grunnvann vil det vanligvis flyte øverst. Som en tommelfingerregel er det en faktor på 30 mellom grunnvannsnivå over havnivå og dyp til saltvann i brønnen. Det vil si at et grunnvannsnivå på 1 meter over havnivå gir 30 m ned til saltvann, 2 m over havnivå gir 60 m ned til saltvann osv. Dersom landskapet stuper bratt mot sjøen og det er rikelig med nedbør, vil ferskt grunnvann kunne fortrenge saltvannet et godt stykke nedover. På lave øyer derimot vil fersk grunnvann bare være et tynt, linseformet lag som flyter oppå saltere grunnvann. En må i slike tilfeller unngå å bore brønnen for dypt, og pumpe den med forsiktighet.

Vind og stormer vil blåse sjøsalter innover land slik at nedbøren, og dermed grunnvannet, vil ha høyere saltinnhold langs en værhard kyst enn i innlandet.

Etter siste istid har det vært en betydelig heving av landet. Det betyr at havet har stått opptil 220 m høyere enn det gjør i dag. Avsetninger av havbunnsleire inneholder fortsatt salt som kan påvirke grunnvannet.

Undersøkelser i svært dype brønner (flere hundre meter) viser at dypt grunnvann ofte er salt. Dette er grunnvann som gjennom tusener av år har fått oppkonsentrert salter fra forvitring av berggrunnen.

I de senere årene har det blitt brukt store mengder salt for å holde veiene isfrie om vinteren. I tillegg brukes det også salt på grusveier for å binde støvet sommerstid. Avrenning fra veiene kan over tid medføre grunnvann med for høyt saltinnhold.

Klorid i vannet øker korrosjonen av metall i vannrør o.l. Mer enn 350 mg/l klorid vil sette saltsmak på vannet. Høye natriumkonsentrasjoner øker blodtrykket og bør derfor unngås.

Brønnvannet har periodevis en intens lukt av hydrogensulfid (råtne egg). Hva er årsaken og hvilke tiltak kan eventuelt gjøres for å fjerne problemet?
Dersom oksygenet i grunnvannet forbrukes gjennom oksidasjon av organisk materiale i nedslagsområdet (myr) eller i berggrunnen (svartskifer), vil en kunne få sterkt reduserende forhold i brønnen. Gassen hydrogensulfid vil da kunne dannes ved reduksjon av sulfat. Gassen har en ubehagelig, stikkende lukt og er dessuten giftig i høye konsentrasjoner. På grunn av lukten vil man neppe drikke vann med giftige konsentrasjoner. I tillegg er H2S sterkt korroderende og angriper bl.a. sølv. Lufting av vannet eller oksidering i grønnsandfilter kan fjerne problemet.